På rett frekvens

Mediehuset Altaposten valgte høsten 2014 å redusere antall papirutgaver per uke fra seks til fem. Bekymringen vil naturligvis være at lesere og annonsører føler at produktet svekkes og blir mindre relevant for deres behov. Vi hadde registrert at andre mediehus ble møtt med uforsonlig holdning da frekvensen ble «tatt ned», men vår erfaring er at brukerne har stor forståelse for den omstillingen vi befinner oss i. Dermed uteble både reaksjoner og sanksjoner fra brukerne. Med få unntak, ble vi møtt med forståelse for at lørdagsutgaven ble borte.
I stedet valgte vi å bruke fredagsutgaven som en typisk weekendavis, med tre og fire bærende reportasjer som gir en leseropplevelse utenom det vanlige. Det er i lokal målestokk omfangsrike reportasjer, gjerne til ettertanke. Vi ser også for oss at denne type reportasjer er designet for plussløsninger, bildesterke artikler som kan utløse betalingsvilje digitalt, eller kan oppfattes som bonus for totalkunder.
Vi i media framstår gjerne som eksperter på kommunikasjon, men kanskje vi ikke alltid er like flinke til å forklare våre egne strategiske valg og beslutninger. Denne erkjennelsen gjorde at vi pleide stor grad av åpenhet rundt dette veivalget, både overfor egne brukere og andre medier som viste stor interesse for uunngåelige kostnadskutt. I egen avis publiserte redaktør og direktør en ærlig og åpen kronikk om hva som var bakgrunnen for redusert frekvens og de bransjeproblemene som jager aktørene fra skanse til skanse. I tillegg til at frekvensnedgangen på papir ga tiltrengt kostnadsreduksjon, handlet det i stor grad om å frigi kapasitet til å sikre den digitale posisjonen. For eksempel med økt nyhetsfrekvens på den smarttelefonen de fleste bærer med seg.
Framfor alt er det viktig å knesette at disse strukturelle grepene tas for å sikre journalistikken, innholdet som ivaretar det viktige samfunnsoppdraget. Færre hender kan ikke innebære at man velger bort kjerneverdiene, men evner å stille de kritiske spørsmålene i en ny tid, på andre plattformer.  
I et konsern med over 30 ulike titler finnes det sannsynligvis mer enn 30 forskjellige måter å takle utfordringene på. Å legge blåpapir på metoder og løsninger er vanligvis uklokt, vel vitende om at de som er nærmest problemet har de beste forutsetningene for å håndtere situasjonen. I bunnen må det naturligvis ligge en felles erkjennelse av at sunn økonomi er forutsetningen for å møte omstillingen, men kunnskapen om lokale brukere, behovene og konkurransesituasjonen må være på plass.
Denne konkurransen er mer sammensatt og asymmetrisk enn tidligere. Det kan være ultralokale nettsteder, tradisjonelle lokale eller regionale avishus, ressurssterke NRK, eller «sosiale», amerikanske giganter som spiser stadig mer av lasset. Kampen om tiden til brukerne, krever et mer spisset produkt. For spesielt lokale medier kan valget stå mellom kvalitet tre dager i uken, eller overhengende fare for å vanne ut produktet for å opprettholde frekvensen. 
Dramatiske inntektsfall og endringer i brukermønsteret krever raske tiltak, men kan også være en gylden anledning til å gjennomgå egne strategier, utfordre «sannheter» som er opplest og vedtatt i bransjen fra tidenes morgen. Det innebærer kanskje å velge bort innhold som har blitt ansett som helt grunnleggende for mediebrukere, men som i realiteten har blitt en hellig, slakteferdig ku i en ny og omskiftelig tid. En krise kan gi handlingslammelse, men også føde nytenkning og medier som tilpasser seg brukerne og omgivelsene. Det kan på kortere eller lengere sikt bety at frekvensen på papiravisa må ytterligere ned, en balansegang påvirket av både etterspørsel og teknologi. Uansett størrelse på mediehusene, vil evnen til å være offensiv og tilpasningsdyktig bli selve lakmustesten.

Rolf Edmund Lund
Ansvarlig redaktør
Mediehuset Altaposten